Frustrert

Etter å ha sittet i over 9 timer (sammenhengende!) med kjemi, begynner jeg å bli litt gal. Jeg har fortsatt tre kapitler til, men på dette tidspunktet går alt bare inn det ene øret og ut av det andre. Eller inn det ene øyet og ut det andre? Jeg er i hvert fall utmattet og orker ikke mer kjemi. Så får jeg heller håpe på at de to første og det siste kapittelet ikke skal gjennomgås så veldig nøye.
Siden jeg ikke lenger skal gjøre kjemi, har jeg bestemt meg for å gå løs på auditorieøvingen i matte. Jeg har bare to oppgaver igjen, så det skal ikke ta så lang tid. Men nervene mine begynner å bli temmelig frynseste akkurat nå, så jeg vet ikke om mer skolearbeid er så lurt. Men hvis jeg ikke gjør noe kommer jeg ikke til å kunne sove i natt. Dessuten er IT-eksamen bare noen uker unna. Hva hadde det med saken å gjøre? Absolutt ingenting, jeg liker bare å torturere meg selv mentalt.
Jeg er på randen til å få et sammenbrudd nå, det er vel derfor jeg skriver så febrilsk, for å få all galskapen ut før jeg eksploderer. Jeg føler at jeg har gjort så mye denne uka, men når jeg ser tilbake innser jeg hvor forsvinnende lite jeg faktisk har fått til. Ikke har jeg besøkt folka, som jeg lovte foreldrene mine at jeg skulle gjøre, jeg har ikke blitt ferdig med hjemmeøving 11 i matte eller i det hele tatt sett på hjemmeøving 12 eller øving 9 i kjemi. IT-innleveringen ligger langt bak i hukommelsen, og ex.phil.-innleveringen er glemt bort. Også har jeg ikke sendt bursdagsgratulasjoner til Nora. Det hjelper vel ikke at jeg skriver det her, hun ser det ikke uansett. Hele uka har vært et stresshelvete, men jeg har ennå ikke brutt sammen, hurra for meg!
Jeg skal nå skrive det de rådet meg ikke å gjøre, for det kunne stresse andre. Jeg gruer meg til eksamen. Jeg gruer meg, gruer meg, gruer meg til de grader at jeg ikke får sove om natta. Nei, det har ikke kommet så langt til som at jeg ikke får sove om natte på grunn av eksamensnerver. Men det nærmer seg. Sukk, jeg vil ikke stryke. Alt det jeg bekymrer meg over er selvsagte ting. Ingen vil jo stryke på eksamen, men jeg vil virkelig ikke ta eksamen om igjen. Jeg tror at jeg komme til å gråte uavbrutt i en uke eller mer dersom jeg ikke gjør det bra nok. Ok, det var den utblåsningen. Jeg kan ikke love at det ikke blir flere.
Nå gleder jeg meg til å komme hjem. Det er faktsik første gang jeg merker at jeg gleder meg. Jeg har ikke gruet meg før, men nå gleder jeg meg litt. Det er som om ting kommer til å ordne seg bare jeg får kommet meg hjem. På den annen side... ja, det er et annet langt innlegg som kan såre mange. Nå kan det hende at det er noen som mistolker. Jeg referer til slekten min. Bare så det var klart.
Nå må jeg gå tilbake til matten. Kryss fingrene for at jeg ikke bryter sammen, folkens!