Hei, alle sammen!

Det har gått opp for meg at bloggen min er ganske egosentrisk, hvilket er normalt for ganske mange andre blogger også. Jeg innså at jeg kanskje burde henvende meg til utenforstående (altså andre folk enn bare meg selv og mitt indre, som krever ekstremt mye oppmerksomhet), derav tittelen på dette innlegget. Jeg har endelig vekjent at det finnes folk som faktisk leser bloggen min, og da refererer jeg også til mine nærmeste venner, som leser den fordi de føler seg forpliktet til å holde seg oppdatert på livet mitt, nå som vi ikke bor så nærme hverandre. Eller så er de blitt avhengige av å lese blogg. Eller så leser de fordi de synes at bloggen min er interessant (øøh...).
Nå henvendte jeg meg til mitt indre igjen. Jeg skal prøve å slutte med det, jeg vet hvor irriterende det er å lese om følelseslivet mitt (til den grad det er mulig å tolke innleggene), og om hvor mye jeg hater ditt og datt, og hvor skuffet jeg er over meg selv fordi jeg ikke fikk til ditt eller datt. Heretter skal jeg prøve å gi et objektivt syn på livet. til den grad det er mulig, for jeg ser det likevel fra mitt ståsted. Jeg skal prøve å være saklig og kun fokusere på det som er vesentlig. Men hvis jeg skal forsette å skrive like lange innlegg som før, og i tillegg heve kvaliteten på dem, vet jeg ikke hvor ofte jeg klarer å blogge. Men var det ikke noen som sa at det er bedre og si for lite enn for mye?
Hva er det så som har inspirert meg til å bli saklig? Jeg satt og "surfet" meg gjennom diverse blogger i går, og kom over en blogg der bloggeren henvendte seg til leserne sine. Vi fikk ingen lang utredning om følelseslivet hans eller oppstykkede tanker (jeg hater å lese mine egne oppstykkede tanker). Nesten hvert eneste innlegg var "ordentlig", i mangel på et bedre ord. Så jeg skal følge hans eksempel og holde meg til saklige og vesentlige ting.
Over til i dag: Jeg trodde at denne uken var siste uke med forelesning, men det virker som om vi skal holde på i en uke til. Nå holder vi på med å repetere pensum, så jeg føler at jeg likegodt kan komme, slik at hukommelsen blir frisket opp. Vi hadde dog vår aller siste auditorieøving i matematikk 1 i dag, så neste uke har vi en tre timer lang friøkt på torsdag. I tillegg har jeg fri på mandag, og den tiden har jeg tenkt til å bruke på matlab. Jeg må virkelig få frisket opp hukommelsen. IT-foreleseren gikk gjennom en eksamensoppgave i dag og sa at den var, i hans ord, "piece of cake", men jeg skjønte selvsagt ikke hvordan man skulle løse den. Man kan trygt si at jeg ligger dårligst an i IT.
Etter den hyggelige nyheten om at semesterprøvene kun teller positivt på eksamen, er jeg litt mindre bekymret for kjemien. Jeg lover meg selv at jeg skal forberede meg til hver forelesning og gjøre ekstraoppgaver når jeg kan, men det virker som om jeg aldri får tid til å gjøre noe ekstra, da innleveringene tar all fritid. Og resten av fritiden bruker jeg på å handle, lage og spise mat, vaske opp og rydde. Jeg har ikke dårlig tid, men jeg skulle gjerne har følt at jeg har god tid. Det skyldes vel planleggingen min, eller retter sagt, mangelen på planlegging. Likevel synes jeg at jeg har klart meg bra dette semesteret. Jeg har fått nesten alle øvingene godkjent, vært tilstede på alle labene, aldri vært syk, skulket minimalt (dog det ikke heter skulking, og det vat i IT, så jeg er unnskyldt) og blitt kjent med nye mennesker til tross for min misantropi. Jeg er vel i ferd med å mykne opp og passe inn i normale folkemengder. Men Gløshaugen består stort sett kun av realfagstudenter, og de kan ikke akkurat kalles "helt normale"...
Nå er jeg i ferd med å forsvinne inn i min egen verden igjen, og jeg føler at dette innlegget ikke ble så ulik de andre innleggene mine. Jeg trenger vel mer trening i å ikke snakke om meg selv så veldig mye, kanskje jeg gjør det bedre neste gang. Men langt ble det!