Endelig min!

Det føles ut som om det er veldig lenge siden jeg har sett vennene mine, men når jeg tenker meg om, så så jeg jo de fleste for siste gang på nyttårsaften. Jeg må innrømme at det har gått lenger tid mellom hver gang jeg ser folk enn i overkant av én uke. Likevel blir jeg nesten gal av å ikke kunne møte dem, snakke med dem, se en film eller ta en tur med dem (kafébesøk og vindusshopping teller som turer). Når fikk jeg et slikt behov for å være sosial?
Den første uken er ikke over ennå, selv om det virker som om den har vart litt for lenge. Jeg antar (og håper inderlig) at denne følelsen kommer til å gå over etter en stund, men akkurat nå er jeg totalt utmattet. Det kan ha noe med at jeg har vandret rundt i byen siden klokken tolv med Kua, eller så kan det skyldes de lange mandagene, tirsdagene og onsdagene (fra kl.08.15 til kl.19.00), eller så kan det skyldes at jeg holder på å bli syk. eg holder alltid på å bli syk, selv om jeg sjeldent blir det. Hurra for immunsystemet mitt. Jeg må uansett begynne å sette opp timeplaner som jeg skal følge slavisk. Det er ikke rom for feil i dette semesteret, ikke hvis jeg skal stå i alt, og spesielt ikke hvis jeg skal gjøre det like bra som jeg vil.
Foreløpig ser det ut til at jeg er en meget middels student. Jeg har fått C i tre av fire kurs. Vel, jeg har i hvert fall fått C på tre av fire eksamener. Skal jeg være helt ærlig, tror jeg at det er en stor sjanse for at jeg får C på den siste også. Da har jeg i hvert fall stått.
Jeg innbiller meg selv at jeg klager veldig mye over hverdagen min. Siden hverdagen stort sett består av studier, kommer vi til den logiske slutningen at jeg klager veldig mye over studiene. Jeg er fullt klar over at jeg selv valgte å studere og hva jeg skulle studere, og folk må gjerne vende det døve øret til når jeg begynner å klage. Men jeg setter selvsagt pris på de som faktisk lytter (altså ikke bare nikker og sier "ja, mhm, enig" en gang i blant) og ikke prøver å overskygge meg med sine egne hverdagsproblemer. Kua er en slik person. Hun er flink til å lytte. Og til å kritisere de riktige personene. Nå skal det sies at hun muligens har mer å klage over enn meg, men vi bytter på å syte. Jeg er glad jeg har Kua. Dette er kanskje det mest sentimentale jeg har kommet med i år.
Jeg vet ikke om folk husker at jeg brukte veldig lang tid på å finne tegnefilmen "Anastasia". Jeg lette høyt og lavt etter den, men den fantes ikke noen steder, ikke engang i Toronto, Canada! Akkurat da jeg hadde gitt opp å lete og nøyde meg med å se den på youtube, tryller Kua den ned fra en hylle på Platekompaniet. Jeg burde ha bedt henne om å gjøre det før. Nå er den i hvert fall min. Min, min og bare min! Bare jeg klarer å skaffe meg en mikrobølgeovn så er livet mer eller mindre perfekt.
Jeg vurderer å besøke folka i morgen, men vet ikke helt om jeg tør. Jeg trenger motivasjon. Kanskje jeg kan si at jeg bestakk meg selv med "Anastasia" slik at jeg skal besøke dem? Så kan jeg stikke innom Elkjøp på hjemveien og kjøpe en nesten-fungerende mikrobølgeovn?

Once Upon In December

Painted wings
Things I almost remember,
And a song someone sings
once upon a december

Someone holds me safe and warm,
horses prance through a silver storm,
Figures dancing gracefully,
across my memory,

Someone holds me safe and warm,
horses prance through a silver storm,
Figures dancing gracefully,
across my memory,

Far away, long ago
things I yern to remember
and a song someone sings
Once upon a December

And a song someone sings
Once upon a December

Jeg tror nok dette semesteret kommer til å gå bra. Jeg begynner å føle meg hjemme her. Trondheim er en fin by.