Sightseeing

Når man går inn for å følge med på forelesningen er det utrolig hvor mye man faktisk får med seg og nesten skjønner. Jeg tror jeg skal satse på å følge med heretter. Det gjør resten av uken mye enklere, og spesielt når jeg skal gå løs på øvingene. Jeg sliter fortsatt med å holde meg våken i Uorganisk kjemi, men dersom jeg får noen til å klype meg hver gang hodet mitt treffer bordet (altså når jeg sovner), skal jeg nok klare meg.
Jeg liker å bo alene. Ikke at det kommer til å vare så lenge. Romkameraten min dro til et-eller-annet-sted på søndag, men han kommer hjem i morgen kveld. Uansett, å bo alene er virkelig befriende. Jeg hadde kanskje ikke klart det i lengden, men det er deilig å ikke måtte rydde og vaske opp etter andre. Etter sommeren skal dette forhåpentligvis endre seg. De siste dagene har jeg bakt krydderkake, lagd masse god mat uten å stresse, skrubbet hybelen. Jeg droppen faktisk moppen og gjorde det på den gode gamle måten. Og det har faktisk holdt seg rent! Også kommer romkameraten min hjem i morgen. Sukk. Vel, da slipper jeg i det minste å bekymre meg for monstre som spiser meg opp. Monstrene mine spiser bare folk som er alene hjemme. Slik som jeg er nå.
Det er noe som har gått opp for meg i løpet av de siste dagene. Jeg har aldri tenkt over det før, hvilket kan være merkelig for noen. Jeg har alltid syntes at foreldrene mine har latt meg gjøre hva jeg vil. Ikke i som at de ikke hadde noen regler, men at de lot meg ta egne valg angående utdanning og planlegging av fremtiden. Da jeg fortalte dem at jeg skulle til Trondheim var det ingen av dem som sa: "Er du helt sikker på at du vil dette?" Det var mer: "Er du sikker på at du har alt nå?". Foreldrene mine har alltid vært støttende.
Det har jeg da alltid trodd. Men i det siste har jeg tenkt over disse "valgene" de har latt meg ta selv. Er vi ikke alle et produkt av arv og miljø? Er det ikke disse faktorene som former hvem du er? Hvem kan snakke om frie valg dersom framtiden din er bestemt allerede fra fødselen? Jeg er villig til å påstå at dette ikke var helt og holdent mitt valg. Ikke bare mitt, i hvert fall.
Jeg vet at jeg er flink i realfag. Jeg kan komme gjennom dette studiet helskinnet og ende opp med en mastergrad, kanskje til og med en doktorgrad. Det som aldri har streifet meg, er spørsmålet om jeg faktisk VIL dette? Jeg tviler ikke på at jeg trives i Trondheim og på NTNU. Medstudentene er veldig hyggelige, og jeg har begynt å få nye venner. Dette kan bli fem minneverdige år. Men i tillegg ligger spørsmålet i bakhodet: VIL jeg dette?
Kunne jeg ha gjort noe annet? Ja. Hadde jeg trivdes med det? Sikkert, alt er mulig. Når jeg virkelig tenker meg om, får jeg ingen svar. Jeg har ingen argumenter for å slutte med det jeg driver med, men heller ingen fullgode argumenter for å fortsette. Bortsett fra selvsagt å ikke skuffe meg selv og familien min. Hadde jeg sluttet, hadde de nok blitt veldig skuffet over meg. De føler nok at de har ofret mye for min skyld, så jeg skylder dem en mastergrad (en eller annen grad, i det minste), selv om de kanskje ikke er klar over at de føler det slik.
Så, dersom jeg er usikker på om jeg vil dette (men så er jeg usikker på om jeg i det hele tatt er usikker), hvorfor fortsetter jeg? Hvorfor ikke ta resten av semesteret fri og finne ut av hva jeg VIRKELIG vil? Arv og miljø. Uansett hvor mye jeg nekter for det, så er jeg et produkt av omgivelsene. Jeg er et mønsterbarn. Ikke fordi jeg føler meg perfekt, langt i fra, men fordi jeg føler meg så lett påvirkelig av autoriteter. Det den eldre generasjonen befaler, er lov. Jeg har blitt proppet så full av propaganda at jeg ikke har innsett det før nå. Noen av oss (de yngste kusinene mine og søstera mi) ser ut til å unnslippe. De har egne tanker, egne framtidsdrømmer, TVIL. Jeg tvilte aldri på hva det var jeg skulle bli. Målet har alltid vært det samme, det var midlene som ikke var så klare for meg. Men for de yngre, så er ikke målet visualisert. De driver fortsatt og lurer på hva det er de skal bli når de blir "store". Propagandaen har ikke nådd frem til dem ennå. De har fortsatt et valg.
Jeg hadde aldri et valg. Det var ikke det at de tvang meg til å studere realfag. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det på en annen måte. Propaganda er ordet. Det var aldri noen eksplisitt ordre om å ta realfag og glemme samfunnsfag. Voksne er noen slu jævler. Nå har de meg fanget i et nett, og jeg kommer ikke ut av det, for jeg har allerede laget et reir ut av det, og jeg trives.
Det var kanskje litt for mye filosofi/psykologi på en gang. La oss gå over på siste tema i dette innlegget. I dag var jeg på sightseeing i Realfagbygget. Det er et veldig stort bygg (9 etasjer, fem av dem over bakken) med mange interessante ganger. U4 var mest spennende, der hadde de nitrogenlageret og alle tilfluktsrommene. Eller var det lite å finne på. De har fjernet speilet som viser fremtiden din hvis du overspiser et par ganger (det som gjør deg veldig tykk dersom du står i riktig vinkel). Vår plan er å dra på sightseeing i alle byggene på Gløshaugen og avslutte med Hovedbygget. Kanskje vi sprenger et par laber på veien.