Tre vekor

Nå har jeg vært her oppe i Trønderstaden i litt over tre uker. Og det er en stund igjen til semesteret er over... Ikke for det, jeg har det veldig trivelig, med få forelesninger, foreløpig relativt lite arbeid på laben, trening og vafler på timeplanen, gjensyn med gamle fjes og en hybelkamerat som skjønner hva jeg sier. Spanjolen var hyggelig, men ikke helt vaffeltypen.
Jeg innbiller meg at jeg har kontroll på skolearbeidet, men samtidig er jeg fullt klar over at det bare er kaos. Ukens øvinger har forsvunnet nederst i sekken (eller så er de gjemt et eller annet sted på skrivebordet), labrapportene ser ut som om de er skrevet av en elev på videregående skole (en svak elev), jeg er veldig støl etter gårsdagens squashmatch (jeg var jo ikke støl i går, så jeg tøyde ikke ut) også er det et par andre ting som ikke får plass her i innlegget fordi jeg ikke kommer på dem akkurat nå.
PCen er på fordi jeg skal skrive ferdig labrapportene mine, men jeg hadde tydeligvis noe viktig å formidle til omverdenen før jeg dykker ned i den organiske verdenen, som er ganske interessant. Jeg har bare store problemer med å navngi dets komponenter.
Over til noe helt annet, eller til det jeg skulle si i utgangspunktet. I fysikkforelesningen i dag oppdaget jeg hvor lav terskel jeg har for irriterende mennesker. Også innså jeg at jeg kanskje var et av de menneskene jeg selv misliker. Det kan jeg jo aldri vite med mindre jeg kloner meg selv og observerer klonen min, som da vil utgi seg for å være meg. Det er da nødvendig at alle, inkludert klonen min, tror at den er meg. En annen nødvendighet er at klonen selvdestruerer uten å etterlate seg spor etter en viss tid, slik at jeg får tilbake livet mitt.
Nå holdt jeg på å falle helt ut. Jeg husker da jeg prøvde å analysere meg selv. Det var en gang på ungdomsskolen. Eller var det på videregående? Uansett, jeg fikk for meg at jeg var en veldig irriterende person. En slik en som man tålte å veldig små mengder. Alt dette kom jeg på da jeg satt i forelesningssalen. Det må ha vært litt av en time... Poenget mitt er... jeg har jo aldri noe poeng med innleggene mine. Kanskje min største frykt er å bli et av de menneskene som jeg ikke kan fordra? Eller er jeg redd for å ikke bli likt? Er dette en frykt for å bli sosialt utstøtt? Hva vet vel jeg, jeg skal jo utdanne meg innenfor kjemi, ikke... hva enn disse Dragvollkursene heter... No offence.
Og NÅ skal vi over til noe helt annet. Hva er det med meg og PCer? Curt lagger [lægger] allerede, i hvert fall rett etter jeg har skrudd ham på. Dette må stoppe, ellers blir jeg gæern! Men Windows vista er ikke så ille som faren min vil ha det til, dog jeg må innrømme at jeg ikke bruker PCen til noe mer avansert enn til å skrive rapporter og surfe, jeg mener lete etter informasjon på nettet. Også var det TVen. Jeg vet den er gammel, men den tar jo inn de kjedeligste kanaler! Det hadde vært greit nok, hadde jeg ikke visst at hybelkameraten min får inn en mengde andre kanaler. Er det TV-kabelen som er mongo, eller skal jeg skylde på TVen? Eller er det ingenting jeg kan gjøre med saken bortsett fra å irritere meg grønn og blå over at jeg mangler Discovery Channel?
Jeg har et ganske trivielt studieliv, og jeg liker det. Jeg har prøvd å skrive innlegg når jeg ikke har noe å klage på, men de blir ikke så interessante. Det er mye bedre å syte og få sympati enn at folk hater deg fordi det virker som om hverdagen din er bedre enn deres. Jeg har det ganske fint ellers. Sola skinner, det er ikke så forferdelig kaldt ute, jeg ligger ikke til sengs med feber eller en eller annen livstruende sykdom, og det ser ut til at denne uken blir toppers:-)