En fremmed i eget hjem

Det slo meg for noen dager siden at jeg har vært så oppslukt av studiene og alt som har med livet mitt i Trondheim å gjøre at jeg nesten hadde glemt hvordan jeg hadde det før jeg kom hit. Jeg skal forsøke å forklare det nærmere, dog jeg tviler på at noen kommer til å skjønne det. Jeg er jo her for å studere, men det er ikke meningen at det skal ta opp all min tid og alle mine tanker hele tiden. Og når jeg snakker med Kua og Flode nå til dags, er det mest om ting som skjer her oppe. Vi mimrer ikke lenger så mye om Oslo eller Foss. Det er kanskje ikke uvanlig, da man ikke gidder å snakke om de samme gamle ting uendelig mange ganger. Men spørsmålet mitt er: går eg tom for minner fra Oslo?
De siste dagene har jeg prøvd å tinge foreldrene mine. Hadde dette vært i fjor, hadde de sittet klare ved telefonen, vi hadde snakket sammen nesten hver dag. Men nå er mobilen avslått, og det er så vidt vi får presset inn en telefonsamtale annenhver uke. Og når vi prater, har vi ikke så mye å snakke om.
Alt dette er naturens gang, det skjønner jo jeg også. Men jeg lurer bare på om jeg kommer til å føle meg like hjemme når jeg kommer hjem denne gangen. Blir Trondheim nå "hjemme" og hjemme "der borte"? Dette er ting jeg tenker på når jeg egentlig skal gjøre noe nyttig.
Man gjør intet arbeid selv om man dytter og dytter på en stein hvis den ikke beveger på seg. Det er vel slik jeg føler meg nå. Jeg har sittet med den dumme fysikkøvingen siden klokken 11, og jeg har ikke fått til en eneste oppgave. Fysikk er ikke min sterkeste side, men det visste jeg fra før. Jeg er da ferdig med labrapportene og denne ukens øving i organisk kjemi. Jeg håper bare jeg klarer å slappe av med god samvittighet når jeg er i Oslo. Jeg nekter å ta med meg skolebøker...