Å være lat tærer på samvittigheten

Jeg prøver ikke engang å være produktiv. Søndagene er lange og det er sjeldent jeg får gjort noe skole. Det er sjeldent jeg får gjort noe som helst. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg helskinnet gjennom forrige semester. Det føles ut som om jeg tilbrakte tiden min inne hos romkameraten min, med god mat og en eller annen film som vi kunne le av og kritisere. Det var gode tider. Vent litt, det er jo det vi driver med nå.
I dag har jeg faktisk isolert meg så godt jeg kan, i håp om å få gjort noe skolearbeid. Den planen gikk rett i vasken da jeg stod opp klokken elleve. Sånn går det når man ser Spellemann. Akkurat nå har jeg en stabel med skolebøker på skrivebordet, søppel, papir og plast må i sine respektive dunker ved parkeringsplassen, som ligger altfor langt unna, det er kanskje på tide å ringe hjem og forsikre familien min om at jeg har overlevd enda en uke her oppe. Og det er definitivt på tide å støvsuge rommet; hybelkaninene er i ferd med å angripe. De formerer seg som bare rakkern, og hvis jeg ikke setter ned foten, kommer de til å ta over kommandoen.
Kommer jeg noen gang til å lære av mine feil? Planen om å lage en lekseplan har blitt låst bort i en eller annen skuff, mine forsøk på å ligge foran i pensum er fryktelig patetsiske, og jeg har sluttet å kommunisere med folk som bor utenfor Trondheims grenser.
Jeg skylder på solen. Eller fravær av solen. Jeg føler at jeg sturer så fælt når det er grått. Og min oppfattelse av tid blir helt skrudd. Jeg har vært her oppe i knappe to uker, og allerede mener jeg at jeg har kuttet all kontakt med alt som ligger lenger sør enn Tillerbyen. Men hvis dette mønsteret fortsetter, er det ikke lenge før det er sant. Før jeg ikke er å oppdrive selv i feriene.
Jeg bekymrer meg for mye om de gale tingene. Dette skal jeg fokusere på: Skole, være sosial, legge meg tidlig, ringe hjem minst én gang i uken, bestille billett hjem så tidlig som mulig, passe på pengebruk og trene. Det var det jeg kom på i farta. Og holde hybelen presentabel. Apropos det, det er på tide å gå med søpla. Og eventuelt støvsuge rommet mitt. Men forst og fremst må jeg komme meg ut av pysjen og inn i noe mindre komfortabelt.