Nedtelling

Angst. Det er det jeg føler akkurat nå. Å dra til et land der de snakker et språk jeg ikke kan, og der kriminaliteten er relativt høy virker ikke som en veldig god ide. Men jeg er snart på vei. Om mindre enn én time begynner ferden mot et kontinent jeg aldri her besøkt før. Og jeg føler for å kaste opp.
Etter måneder med planlegging føler jeg meg altfor lite forberedt. Jeg har pakket altfor mye, nei, for lite, nei for mye, nei ikke nok. Skittentøyet har ikke blitt vasket, ei heller hybelen. Jeg kommer til å miste veldig mange forelesninger og muligens til og med stryke på midtsemesteren, da jeg mest sannsynlig ikke kommer til å ta meg tid til å lese til den mens jeg er borte. Jeg er virkelig ikke klar til å dra.
Heldigvis er det en del av meg som insisterer på at jeg skal komme meg ut døra. Det er den samme delen som sørget for at sekken ble pakket mer eller mindre fornuftig, at diverse reisestæsj ble kjøpt, at oppgaver ble skrevet og levert, ja, at alt er klappet og klart. Jeg har ingen unnskyldning. Om mindre enn én time er jeg på vei.
Er det dumt av meg å være engstelig? Jeg drar jo ikke alene, og vi har et mer eller mindre skreddersydd opplegg. Jeg skal la alle smykker være igjen hjemme og ha verdisaker tett inntil kroppen. Slummen skal for all del ikke oppsøkes og jeg skal unngå å tiltrekke meg så altfor mye oppmerksomhet. Og vennene mine har innbilt meg at jeg kan nok kampsport til å forsvare oss alle. Jeg får prøve å ikke stresse så altfor mye. Selv om det er en klassetur, er det tross alt en ferie, og i ferien skal man slappe av.

Hvis jeg blir ranet, blir det bank å få!