Busken

I løpet av det siste minuttet har jeg tenkt ut hva jeg skal skrive i dette innlegget. Jeg skrev overskriften først, men så ombestemte jeg meg for hva emnet skulle være, uten å endre på overskriften, så det blir trolig ingen sammenheng mellom innlegg og overskrift.
Jeg kan da fortelle dere hva jeg tenkte til å begynne med. Jeg kjenner noen (til tross for mine defekte sosiale antenner), som igjen kjenner et par mennesker (flere enn meg, for antennene mine er tross alt defekte), som igjen kjenner... osv. Poenget mitt er at jeg ikke kan skrive all verdens ting her i bloggen min (og det skal jeg heller ikke gjøre, av hensyn til menneskeheten), for om jeg skriver noe negativt om noen, vil vedkommende få vite om det før eller senere, selv om han/hun ikke leser bloggen min. Jeg kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner..... I alle ledd er det minst én som liker å prate. Jeg liker også å prate, plapre er vel det riktige ordet, så det er absolutt ikke trygt å fortelle meg noe som helst, bare så folk er advart. Det er fint å plapre, hadde man ikke plapret, ville man ikke ha snakket i det hele tatt. Ikke alle er i stand til å snakke om samfunnsrelevante ting døgnet rundt.
Jeg husker at Molav en gang sa at et gjennomsnittlig menneskes mentale kart over bekjente så ut som et tre. Du er stammen, og ut fra det går det mange greiner, som igjen har mange greiner. Men for noen ser kartet mer ut som en busk (til de som føler seg truffet, jeg snakker ikke om dere, men om meg. Meg, MEG, MEG), en tornebusk, der alt er tvunnet sammen. Man kommer tilbake til den samme personen før eller senere. Derfor overskriften. Fordi jeg skulle gjøre et poeng ut av at jeg ikke kunne skrive om all verdens ting her i bloggen.
Så kom jeg på bedre tanker. Dersom man absolutt vil skrive ned alt man tenker på der og da, kan man skaffe seg en dagbok eller gjøre bloggen utilgjengelig for andre. Og hvis man VIL at andre skal lese den, så skriv det ned, for søren! Jeg har valgt dagbokalternativet, og der står alt som ikke står her eller kommer ut av munnen min. Men dere behøver ikke å uroe dere, jeg har vært gjennom emo-perioden, så det står ikke noe som "jeg hater (...), men jeg later som om jeg liker ham/henne. Planen er å drite ham/henne ut på (...)" eller "livet er så jævlig, ingen forstår meg. Mamma ba meg spise opp maten, men jeg blir kvalm av å tenke på den stakkars kua som måtte bøte med livet slik at jeg skulle få mat. Jeg hater meg selv, jeg vil dø", osv, osv. Hadde det ikke vært for at det er for enkelt, og at noen ville ha tatt meg seriøst, hadde jeg opprettet en slik blogg her, bare for moro skyld. "Kom og les Curts emo-blogg!".
Etter flere måneder med forelesninger og øvinger, nærmer sannhetens time seg. Dette kommer til å skje en gang halvår, så jeg får vel vende meg til det. Den første eksamen er ganske snart, og jeg begynner å innse at jeg må få ræva i gir, dersom jeg skal stå. Jeg må stå, jeg MÅ stå, ellers kommer sikkert foreldrene mine og henter meg hjem. Jeg var på skolen fra ni til fire i dag og gjorde matte. Jeg følte meg veldig produktiv, men kanskje det bare er en illusjon.
Forresten, jeg brøt meg inn i Hovedbygget i går! Det var kanskje misledende, jeg var en tur innom der. Det er ikke noe spesielt der, bortsett fra en treig og overfølsom heis. Noen burde lage noen hemmelige ganger og invitere spøkelser, entréen ser nesten ut som på Hogwarts. Bare nesten, og mye mindre.
Ja, jeg vet det, jeg skal lese! Sukk, Trondheimsværet er noe herk...