Jeg går på NTNU, det er OK å føle seg dum. Det er i hvert fall det jeg gjør. Og nei, jeg var ikke særlig produktiv den dagen jeg sa at jeg skulle være produktiv. Vel, jeg sa jeg skulle prøve. Og jeg feilet. Det er i ferd med å skje igjen. Min produktivitet synker, og jeg lukker øynene for det. I stedet sløser jeg bort alle pengene Lånekassen sender meg, men som jeg må betale tilbake om mindre enn fem år (jeg har vært her i et halvt år allerede, hvor blir det av tiden?). Jeg fikk da vasket hybelen og fellesarealet, fikset dusjavløpet (les: helt Plumbo og kokende vann for så å stappe hånda mi nedi der for å sjekke at det var åpent. Det var ekkelt) og skrevet noen roller til sommerLAIVen som jeg mistenker meg selv for å ha neglisjert.
Folk har altfor stor tillit til meg. Eller er det kanskje normalt når jeg er 19 år og har et rent rulleblad og nesten urørt meldingsbok? Det å være mønsterelev hjemsøker deg resten av livet.
La meg understreke at jeg skriver dette mens jeg har ufattelig vondt i munnen (til den grad at jeg nesten vurderer å ta smertestillende, og det sier litt, for jeg HATER smertestillende og andre medikamenter, med mindre man må ta dem for å overleve, til og med da er jeg skeptisk) og ikke skjønner et kvekk av labforsøket i dag. Vi skal trykke på en knapp (egentlig flere, men essensen er at vi skal sitte ved en maskin og følge instruksjoner vi ikke skjønner noen ting av) og tegne en rett linje som går gjennom origo. Og jeg har ikke gjort kontrollspørsmålene. Og det er en million skrivefeil i labheftet. Alt dette er småting som man egentlig ikke bryr seg om til vanlig. Men legger man alle småtingene sammen og dytter dem på meg, kan du se at jeg blir meget irritert og ender opp med å skrive et nesten interessant blogginnlegg.
Det har vært sol tre dager på rad nå. Jeg vet ikke hva som er galt med været, men jeg har ikke blåst bort eller blitt søkkvåt på flere dager nå, bank i bordet. Vårstemningen kommer og går (flere ganger i løpet av et par dager) og jeg har blitt vant til å forvente snø når det er 13 grader ute, og at snøen kommer til å være borte morgenen etter dersom det laver ned før jeg skal legge meg. Hatet mitt mot været har blitt til likegyldighet. Det er som med smerten i munnen. Når du først får vondt, gjør det drittvondt og du forbanner hva enn som forårsaker smerten, men etter en stund føler du deg bare nummen der. Smerten har ikke forsvunnet, du har bare blitt vant til den. Jaja, jeg er så dyp når jeg har det (fysisk) vondt og gruer meg til laben.
Men hybelen er ren og dusjen er ikke tett lenger. Livet blir ikke noe bedre nå, la oss fryde oss over de små gledene...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar