Eksamenslesing

...eller mangel på det, hvem vet. Jeg visste at jeg ikke skulle ha lovt meg selv å ikke skrive noen innlegg før eksamenstiden var over. Hvilket jeg ikke gjorde. Lovte meg selv, altså. Jeg er meget forutsigende...
Uansett, første eksamen er utrolig nok én uke unna, og jeg leser som en gærning (som dere sikkert merker...), men bestemte meg for å ta en pause og ringe familien min. Det var veldig koselig å snakke med dem (les: faren min + en pjattende mor i bakgrunnen), men nå er jeg veldig hes. Og jeg har vondt i hodet. Og jeg har fortsatt over ett kapittel igjen i matematikk 2. Jeg vil ikke engang tenke på hvor mye jeg har igjen i de andre fagene...
Fordi jeg kan huske at jeg engang totalt ignorerte en utfordring fra Plommekinn (og bursdagen hennes, for hvilket jeg beklager og sender en stor bursdagshilsen på etterskudd (jeg prøvde å se for meg meg selv som ignorerte min egen bursdag, og tenkte at jeg ville ha blitt sint på meg selv...)), får jeg vel se og gjøre det godt igjen ved å prøve å gjøre denne... greia.

1. Hva kommer du til å dø av?
Hm, snakker vi her om den måten vi mest sannsynlig kommer til å dø på, eller den måten vi ønsker å dø på? Jeg går ut ifra at man velge. Jeg vil ikke drukne, for da kommer jeg, ifølge Molav (og eksperimenter), til å se ut som en rosin. Jeg har ambisjoner om å være et vakkert lik, selv om jeg vil kremeres (der svarte jeg på et senere spørsmål). Vel, vakkert er kanskje å ta litt i, men jeg vil ikke se ut som en rosin.
Tilbake til saken. Hva kommer jeg til å dø av? Hjerte- og karsykdommer i en alder av 64, vil jeg si, dersom jeg ikke skjerper meg og begynner å trene NU!
Det er en bitteliten sjanse for at jeg går på en skikkelig smell og velger å ta livet mitt, men den gjelder vel alle.

2. Hvilke(n) sang(er) vil du at de skal spille i begravelsen din?
Ingen sanger, jeg skal ha en buddhistisk begravelsesseremoni, og der skal man messe og be. Utrolig? Vel, det er sant. Men vennnene mine må gjerne holde en minnestund for meg, dersom de synes at seremonien blir for upersonlig. Siden jeg er død spiller det i grunnen ikke noen rolle hva man spiller, men det må gjerne spilles "The show must go on" og "Angel", men jeg kan jo også nevne at jeg er veldig glad i Chopin (ja, det er klassisk).

3. Begraves i kiste eller kremeres?
Noen vil kanskje ha et sted de kan besøke, men jeg tenker at hvis man er død så er man død. Det virker litt sært å snakkke til en grav, men for all del, jeg dømmer ingen. Jeg skal kremeres, asken kan enten tas vare på eller... spres for vinden, er det ikke det man gjør? Vel, jeg kommer jo til å være død...

4. Graver er fredet i 20 år, og etter det må noen betale leie for at ikke noen andre skal begraves på plassen din. Vil du at familien din skal betale for at graven din forblir fredet?
Dersom jeg begraves tror jeg kanskje at de nærmeste rundt meg kommer til å være temmelig døde selv, og da er det kanskje litt mye av meg å kreve at mine barnebarn (som ikke kommer til å kjenne meg så godt, i og med at jeg kommer til å dø i en alder av 64) skal betale leie for en grav de aldri besøker. Også skal jeg kremeres. Det er mye enklere for samfunnet.

5. Er det noe du vil at verden skal vite etter at du er død?
Mener man verden generelt, eller bare de jeg kjenner? For jeg tror neppe at jeg kommer til å bidra med noe stort slik at hele verden trenger å vite at jeg er død. Nei, jeg tenkte bare høyt. Jeg synes det blir litt urettferdig av meg (og feigt) at folk får vite noe om meg og hva jeg synes om dem først etter at jeg er død. Alt jeg har å si til verden sier jeg forhåpentligvis før jeg forlater dette livet. Hvis ikke skriver jeg det i min upubliserte selvbiografi.

Jeg får vel tagge noen, da. Hebbekost, Rarhatten og Flode.