Årets første innlegg

...og jeg har glemt det jeg skulle skrive om. Jeg innledet året med å bli veldig syk. Veldig er kanskje å ta i, men slike ting er individuelt. Jeg våknet på lørdag med sår og innsnøret (er det et ord?) hals. Jeg hadde allerede avtalt å spille squash, så jeg skyndte meg for å rekke banen. Stor tabbe. Store sorte flekker dukket opp foran øynene mine halvveis opp t-baneveien, som jeg kaller den. Jeg fikk et kort flashback til tidlig desember 2005 og innså at dette var ikke så ille og presset på. Motspillerne mine var også bltt syke, så vi spilte alle sammen i noe redusert form. De var mindre flinke enn vanlig, jeg tviler på at noen så forskjell på meg. Etter squashen dro jeg hjem og sov på sofaen i et par timer før jeg tvang meg selv opp for å møte Kua i byen. Jeg vet ikke hvordan det var for henne å drasse på en desorientert, kaldsvettende sjuking med akutt ryggsmerte hvert femtende minutt, men det var kaldt. Middagen var god, jeg stakk hjem før jeg kollapset på vennene mine.
Dagen derpå begynte ganske bra. Squashpartnerne mine var sengeliggende, så jeg følte meg ganske tilfreds. Jeg skulle ha visst bedre. Utover dagen sank jeg lenger og lenger ned i sofaen, dro et teppe over meg og måtte til slutt ta kvelden. Ikke det at jeg fikk så mye søvn.
Jeg gikk skjelvende til sengs, kroppen min tålte tydeligvis ikke temperaturfallet fra badet til soveromet. Føttene og hendene mine var iskalde, så jeg krøllet meg sammen i fosterstilling. Ryggen verket fortsatt, så fosterstillingen var ikke et alternativ lenge. Men så var ingen liggestillinger mulig, og all bevegelse førte til klager fra ømme muskler. Jeg tror jeg sovnet med hendene bak nakken, som var i brann. Føttene pakket jeg inn i dyna. Jeg bråvåknet midt på natta og visste med en gang at jeg var desorientert. Å drømme i våken tilstand er ubehagelig. Spesielt når drømmene veksler mellom å feire 16-årsdagen sin med pripne venninner og en prippen mor (FYI: vennene mine i den VIRKELIGE verden er ikke så pripne som de i drømmen var) og planlegging av forlovelsesfest/bryllup med en ukjent (og irrelevant) fyr. Det verste var den rosa brudekjolen. Jeg var definitivt desorientert. Denne bråvåkningen skjedde flere ganger, og hver gang innså jeg at hendene og føttene mine brant. Hele kroppen min føltes ut som en varmeovn, men hvis jeg fjernet dyna, kom jeg til å fryse. Livet er hardt.
Mandag morgen kom og jeg var stiv og øm. Jeg brukte to timer på å kommme meg opp og inn på badet. Jeg så ut som en dass. Etter en glohet dusj og en lite appetittvekkende frokost (jeg mistenkte at smaksløkene mine var blitt tuklet med av kroppen min) lå jeg på sofaen til familien min kom hjem. Jeg spiste middag, lå på sofaen, pusset tennene, la meg i sengen og prøvde å sove.
Tirsdagen gikk bedre. Jeg kom meg ut av sengen og på badet, men jeg orket ikke tanken på å måtte gå gjennom dusjrutinene igjen. Jeg var fortsatt for dårlig. Jeg spiste frokost, vasket opp dasset rundt for å få musklene til å fungere igjen, dro til byen for å møte Kua, Hebbekost og Faria, dro hjem og la meg. Jeg tror jeg sovnet rundt fire.
I dag har jeg stått opp, dusjet, kommet meg halvveis gjennom frokosten, skrevet et laaangt innlegg om årets første sykdom og... ja, det var vel mitt bidrag i dag.
Nå kom jeg på hva det var jeg egentlig skulle skrive om. Årets første gladnyhet: Jeg stod på fysikkeksamen. Det er ikke allverden å skryte av, men jeg er nå lettet over å slippe å måtte konte på den. Det er VIRKELIG ingenting å skryte av. Det var flere som fikk E enn C, og strykprosenten var på 23%. Hm...