Undervisningsstart

Er det normalt å føle at man ikke henger med, selv om vi bare er tre dager inn i det nye semesteret? Jeg stresser ut romkameraten min, så hun har mer eller mindre låst seg inne på rommet sitt, mens jeg febrilsk prøver å bli ferdig med ukens øving. For det er kun én øving denne uken. Og jeg har fri på fredag. Hvordan kan jeg føle at jeg henger etter, når det ikke er noe å gjøre? Jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg må lage en studieplan, slik at jeg slipper skippertak, i tillegg til å begynne å følge planen NU, jeg må dra meg selv ut av feriemodusen som jeg mistolket som ettervirkninger av sykdom, jeg må kjøpe brød, tannkrem, ketsjup og kladdebøker med ruter og marg i løpet av de nærmeste dagene, jeg må ringe hjem for å si at jeg har kommet frem og at jeg hat det realtivt bra, til tross for været her osv, og... Det jeg først og fremst må gjøre, er å slutte å stresse, det er sikkert det som hindrer meg i å være produktiv til å begynne med.
Jeg er litt skreptisk til timeplanen min dette semesteret. Mandagen består av forelesning i alle de tre kursene jeg tar, det samme gjelder torsdag. På torsdag slutter jeg i hvert fall tidlig (kl.14.00), mens på mandag har jeg øving fra kl.15.15 til kl.17.00 før jeg får dra hjem. På tirsdag har jeg kun én forelesning, men resten av dagen består av øvinger i samtlige kurs. Fredager og onsdager er farlige, for de dagene risikerer jeg å være ekstremt uproduktiv. På onsdag har jeg kun en øving (fra ett til tre), og på fredager har jeg lab fra ti til ett. Jeg har innsett at jeg ikke er så disiplinert som folk tror jeg er. Hvis det er en sjanse for at jeg kan slippe unna med å være lat, så griper jeg den. I dag stod jeg for eksempel ikke opp før kl.10.00. Jeg har sovet bort halve dagen! Og jeg vet at siden jeg stod opp så sent, kommer jeg til å være for sliten til å jobbe når jeg kommer hjem igjen etter den ene forelesningen vi har i dag.
Kanskje jeg egentlig ikke stresser. Kanskje jeg innbiller meg at jeg stresser slik at jeg ikke skal få så dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe produktiv.
Dette er det ferien har gjort med meg. Å være asosial har gjort meg enda mer selvsentrert. Jeg prøver å gjøre noe med det, men hver samtale ender med at jeg slenger ut en anekdote om meg selv, etterfulgt av en grundig analyse av personligheten min. Og det verste er at jeg er fullt klar over det mens dette foregår. Det er som om jeg er fanget i en ekstremt selvsentrert jentes kropp uten noen som helst kontroll over handlingene hennes. Jeg kan meddele at det er ekstremt frustrerende og jeg blir flau på hennes vegne. Skjønner hun ikke at de ikke er interessert?
Å være asosial har også fått meg til å begynne å analysere meg selv. Igjen. Og nok en gang kommer jeg frem til at jeg er glad for at jeg ikke kjenner noen som er lik meg. Ikke fordi jeg vil være unik. Avsnittet over forklarer vel hva jeg synes om meg selv iblant.
Over til noe hyggeligere. Jeg tror flyalarmen går der ute. Burde vi ikke løpe til bunkerne for å gjemme oss?
Det er kanskje på tide å runde av her, før jeg sier noe mer som avslører meg. Håper alle får en god start på studieåret, eventuelt bare året. Påsken er bare tre måneder unna, og noe sier meg at april kommer før vi rekker å slutte å tenke på 2008.