På t-banen

Da var det slutt på finværet. Det var varmt så lenge det varte. Nesten uutholdelig varmt. Men jeg fikk da gått i shorts og sommerlige kjoler. Nå får vi en uke med regn og litt lavere temperaturer. Det er vel ikke på sin plass å klage over dette, da vi klaget over det altfor varme været i forrige uke, så jeg sitter bare her og nyter regnet og de grå skyene.
Mens temperaturen sank sakte, men sikkert, var det et par ting som gikk opp for meg, men siden disse "åpenbaringene" kom for en stund siden, er det ikke sikkert at jeg husker dem riktig. Jeg skal likevel prøve å dokumentere dem slik de oppstod for meg.
Det er mange sære mennesker på t-banen om kvelden. De er sikkert veldig hyggelige, men jeg er ikke komfortabel med å snakke fremmede, spesielt hvis de er pågående og virker berusede. Jeg er klar over at det ikke er denne typen som er farlige, men de som virker harmløse. Heldigvis har jeg gult belte i Tenshi Tsume. Uheldigvis fikk jeg vite av en grønn-belte at gult belte ikke hjelper noe når du skal beskytte deg. Takk for den.
Jeg la merke til en dame på t-banen som først virket påvirket av et eller annet rusmiddel, men etter en stund virket hun heller opprørt, som om noe hadde skjedd med henne. Nå skal jeg ikke spekulere i hva som hadde skjedd, men de som satt rundt henne ignorerte henne (Det var ganske enkelt, da det til tider så ut som om hun hadde svimt av), bortsett fra noen blikk i ny og ne. Til slutt var det en middelaldrende dame som ristet henne svakt på armen for å vekke henne og spurte om det gikk bra. Hun fikk dårlig med respons, men damen prøvde i hvert fall. Av alle menneskene på t-banen (de fleste virket ganske oppegående), var det én som tok seg bryet å spørre om hun hadde det bra. Jeg kan si hva jeg vil om at jeg satt for langt unna og at det var mange andre som sikkert kunne hjelpe henne bedre enn det jeg hadde gjort, men jeg er like oppgitt over meg selv som jeg er over de som satt rett ved henne og bare stirret på henne. Poenget? Så lenge elendigheten ikke drypper over på oss, kan den ha det så godt., det er filosofien på de fleste på den t-banen (meg inkludert).
Å holde kontakten med venner når man studerer over 50 mil unna er litt av en jobb. Jeg ringer sjeldent til aldri og sender kun meldinger på bursdagen. Et eller to møter i løpet av ferien er nok for min del, og dersom folk oppriktig lurer på hva som skjer på min front (og ikke kan vente til de ser meg i ferien) kan de lese bloggen min. Når man er så heldig å ha så mange gode venner er det vanskelig å ha regelmessig kontakt med alle. I tillegg har man studier og aktiviteter der man bor, ja et helt liv. Jeg klarer ikke å ringe foreldrene mine engang, for ikke så snakke om venner. Men det ser ut til at de tar det pent. De tenker kanskje ikke over det engang. Og hvis de gjør det innser de vel at det er slik jeg opererer. Som jeg har sagt før, vennskapet går ikke ut på dato selv om det har gått et par måneder siden man snakket sammen, med mindre man ble uvenner ved forrige møte.
The Sims er morsommere å fortelle om enn å spille. Det er selvsagt morsomt å spille, men da jeg skulle fortelle hva det gikk ut på, hørtes det ut som en episode fra en såpeopera. For eksempel døde den ene familiens to barn i en brann da tenåringen skulle reparere PCen. Foreldrene hadde toppjobber og ambisjoner om å vare allvitende, så de satt og leste bøker hele dagen. Barna ble dermed etterlatt til seg selv. Dette var første gangen et barn døde. Så er det en fyr med fire barn med fire forskjellige damer, pluss at han ble gravid med et romvesen. Han har aldri møtt menneskebarna, og han kom opp i over ti elskere før han giftet seg og døde rett etter bryllupsreisen. Vi har også en alenemor (faren er den tidligere nevnte nymfomanen) som gifter seg og blir gravid med en veldig hyggelig kar. Hun er ganske mye eldre enn ham, så når hun blir gammel, finner han en unnskyldning for å kaste henne ut (han overså henne og drev henne inn i en annen mans armer for så å ta henne på fersken) og giftet seg med dattera hennes. Det er andre normale familier også, men de er bare brikker i dette intrikate spillet.
Partysvensker er rare. Det er alt jeg har å si. Det er alt jeg kan si uten å fornærme noen.