Skippertak

Onsdag 07.10: Midtsemester i Separasjonsteknikk
Fredag 09.10: Innleveringsfrist for arbeidsplan for Batch Reactor og Rashing Ring Distillation, øving i biokjemi og reaksjonsteknikk
Mandag 12.10: Innleveringsfrist for rapport for UV-VIS spectroscopy og Membranes for oxygen and nitrogen og øving i statistikk
Dette skjer hvert eneste semester, men jeg klarer aldri å lære av mine egne feil. Så her sitter jeg og sliter med både det ene og det andre. Men mest tenker jeg at jeg aldri i verden kommer til å rekke alle fristene. Hadde det ikke vært fint om lab-partneren min bestemte seg for å skrive rapportene og arbeidsplanene, slik at jeg kunne lese til semesterprøven? Og hadde det ikke vært et mirakel om jeg plutselig gikk fra å ikke skjønne en døyt til å forstå absolutt alt i separasjonsteknikk? Det beste jeg kan håpe på er at jeg får sove i natt, med tanke på hvor bekymret jeg er for hvordan denne uken skal gå.
Men la oss ikke bare skylde på NTNU for arbeidsmengden. For hva har jeg egentlig gjort de siste ukene? Forrige mandag husker jeg ikke helt hva det var som hindret meg i å være nyttig. Dagen etter hadde jeg én forelesning fra to til fire, men jeg klarte selvsagt ikke å komme meg opp tidsnok. På den annen side rakk jeg å vaske klær før jeg kavet meg til skolen. Onsdager er stappfulle. Det er øving og atter øving fra åtte på morgenen til fire på ettermiddagen (i praksis fem, da jeg SKAL bli ferdig før jeg drar hjem). Jeg tar meg fri mellom to og seks på torsdager fordi jeg skal lade opp til treningen på kvelden, så det blir ikke mye jobbing når jeg kommer hjem. På fredager har jeg egentlig ingen unnkyldning for å ikke få gjort noe, men fredag for to uker siden hadde jeg faktisk lab til halv fire, så jeg tenkte at jeg kunne ta resten av dagen fri. Fredagen som var hadde romkameraten min bursdag, så vi måtte rydde, vaske og bake (rydde og vaske måtte vi gjøre snart uansett), men i mitt stille sinn hadde jeg vel litt dårlig samvittighet. Med trykk på litt. Mandagen som var hadde vi semesterprøve i biokjemi (som jeg ikke så overraskende gjorde det under middels på) og etter det belønnet vi oss selv med å spille squash. Da vi kom hjem var klokken nesten syv, og da var det lite vits i å sette seg ned og være nyttig. Tirsdager er litt tricky, for man kan og burde stå opp tidlig for å få unnagjort litt skolearbeid, og man slutter tidlig nok til å gjøre litt mer skolearbeid. Dette er hvis du er en piktoppfyllende student, hvilket jeg ikke er. Onsdag er, som sagt, jævlig nok uten at man skal presse inn ekstra arbeid (pardon my French). Torsdag er torsdag, jeg må jo være fysisk og mentalt klar til trening.
Så var det helgene. Det er dag jeg føler jeg får gjort mest, mens jeg mest sannsynlig gjør minst skolearbied i løpet av disse dagene. Jeg har begynt å stå opp ulovlig sent i helgene, til min store irritasjon. Men det er som om kroppen min ikke vil høre på samvittigheten min og holder hodet groggy og øyelokkene tunge som bly, slik at jeg ikke kommer meg opp før klokken nærmer seg ett. Er det rart at jeg ikke får gjort noe, når kroppen min ikke vil samarbeide, og hjernen min blir så fort utmattet?
Konklusjon: jeg har dårlig samvittighet fordi jeg har utsatt alt skolearbeidet til siste liten og må gjøre det jeg hater mest og gjør mest av: skippertak. Don't want to live with it, can't exist without it.