Min sommer

Ja, da var sommerferien over for min del. Jeg er i hvert fall tilbake i Trønderstaden og planlegger hverdagen og lesingen. Studielånet uteblir i juni og juli, så nå må jeg få ting til å gå rundt (husleie, nrk-lisens og mat) uten å overskride budsjettet.
Det har ikke skjedd så mye i sommer, jeg har for det meste vært hjemme og lest Henning Mankell og spilt the Sims. Jeg gjør alltid det i ferien, men heldigvis er jeg ikke så hekta at jeg vil ta det med meg oppover.
Nå har jeg endelig fått meg nasjonalt lånekort, og kan benytte meg av biblioteket som bokstavelig talt ligger et steinkast unna hybelen. Ikke det at de har så veldig stort utvalg, men man kan jo håpe at de har noe interessant der.
Foruten å ha vært hjemme har jeg tilbrakt en uke i Roma, Italia med min kjære mor. Dette er min andre tur dit, og min første som ansvarlig voksen. Det vil si, moren min betalte meg for å ta henne med til og rundt Roma, sørge for at vi fikk mat og tak over hodet og planlegge hele oppholdet generelt. Det var en veldig fin tur, men vi ble temmelig slitne, for jeg skulle absolutt bare ta metroen og bena. Metroen går ikke i nærheten av alle severdighetene, så da ble det mye gåing, og siste dagen var det streik, så da ble det kun gåing på oss.
Romaturen hang i en tynn tråd en stund, og de av dere som har møtt meg i ferien skjønner helt sikkert hva jeg mener. Rett før jeg dro nedover til hovedstaden ringte faren min meg og sa at moren min hadde ferie i juli. Det var da han også skulle ta fri. Fint, tenkte jeg, da kan de dra på ferie sammen, så kan jeg og søstera mi være hjemme alene. Men, sa han, jeg har fått en bestilling som jeg må jobbe med i hele juli, og kan ikke ta fri før i august. Great, tenkte jeg ironisk. Ikke fordi moren min skulle være hjemme, men kjente jeg henne rett, kom hun til å bli sur fordi hun hadde tatt fri for ingen grunn. Faren min foreslo at jeg skulle ta henne med til Roma, for der hadde jeg vært, og var sikkert godt kjent. Whatever, tenkte jeg, og resonnerte meg frem til at jeg måtte ta med passet nedover.
Vi spoler fremover noen uker, da vi skulle bestille billetter til Roma. Moren spurte meg om jeg hadde husket å ta med passet. Selvfølgelig, svarte jeg oppgitt, men gikk for å lete etter det for sikkerhets skyld. Jeg lette overalt, i alle lommer, hemmelige og ikke hemmelige, men passet var ikke til å finne. Da så jeg for meg et kamera som zoomet inn på passet, som lå i skrivebordsskuffen i Trondheim. Nå hadde jeg to valg: jeg kunne enten velge å ikke ta med moren min til Roma, så kunne vi være hjemme sammen, og hele ferien hennes ville være bortkastet, eller så kunne jeg ta ansvar og finne en måte å ta henne med til den hersens byen. Jeg valgte selvsagt det siste, for jeg ville ikke at hun skulle sitte hjemme og surmule i en måned. Hvis jeg hadde valgt det første hadde jeg selvsagt enda to valg, være hjemme den måneden og se på henne surmule, eller søke tilflukt i en annen del av landet, og da tenker jeg på Trondheim. Men jeg valgte altså det siste alternativet, nemlig å dra til Roma, koste hva det koste vil.
Problemet var hvordan jeg skulle få dratt når passet ikke var innen rekkevidde. Jeg hadde to (reelle) valg. Jeg kunne skaffe meg et nødpass, for jeg regnet ikke med å dra noen flere steder i sommer enn til Roma, eller så kunne jeg finne noen i Trondheim som kunne sende passet nedover. Jeg valgte det siste alternativet. Ett navn dukket opp i hodet mitt. Jeg sendte umiddelbart en melding til Kua, som ringte meg, slik at jeg kunne forklare henne situasjonen. Jeg sa at jeg kunne sende nøkkelen opp til henne, så kunne hun låse seg inn i hybelen, hente passet og sende det nedover sammen med nøkkelen. Det var i underkant av to uker til jeg skulle dra (mandag, tror jeg, og jeg skulle dra neste lørdag). Hun sa at hun godt kunne hjelpe meg, men hun skulle dra på ferie på torsdag, og kom ikke hjem igjen før på søndag. Jeg sa at det ikke var så stress om hun sendte passet på mandag, men tenkte at nøkkelen måtte komme frem på onsdag, slik at hun kunne låse seg inn så fort som mulig.
Vi fikk sendt nøkkelen på mandag ettermiddag, altså ble det sendt fra Oslo på tirsdag. På onsdag rundt klokken ett på formiddagen ringte Kua meg og fortalte sin egen, meget interessante historie, som gjorde at jeg ble stresset på hennes vegne. Hun hadde ventet hele dagen på at nøkkelen skulle komme, og var i ferd med å dra hjemmefra, da posten endelig kom. Hadde den ikke kommet, hadde timeplanen hun hadde lagd ikke gått opp. Hun skulle ta med nøkkelen, dra på trening og deretter rett på jobb, der hun skulle bli til midnatt. Siden hun jobber i nærheten av der jeg bor, skulle hun stikke innom hybelen rett etter jobb, finne passet og sende det avgårde med nøkkelen. Så skulle hun gå hjem, pakke og dra klokken 4. Det var altså knapt med tid. Heldigvis kom posten akkurat, som jeg nevnte. Jeg fikk ganske dårlig samvittighet for å ha bedt henne om å gjøre denne tjenesten, men nå var det ingen vei tilbake. Hun hadde uansett nøkkelen min, så da kunne hun vel finne passet.
Rett før klokken ett på natta, ganske nøyaktig tolv timer etter forrige telefonsamtale, ble jeg oppringt av Kua igjen. Hun var inne. Jeg hadde sendt en ganske detaljert mail om hvor passet lå, og hun fant det ganske raskt. Passet og nøkkelen ble sendt uten problemer (med fire frimerker). Kua dro hjem for å pakke, og jeg la meg. Passet skulle, etter planen, være i mine hender på fredag.
Fredag kom uten at jeg fikk passet. Det er fortsatt god tid, tenkte jeg. Vi har jo helgen, i tillegg til neste uke. Men jeg var urolig og begynte å mistenke at kanskje jeg hadde skrevet feil adresse i mailen, eller at Kua hadde skrevet av feil (som var en verre tanke, så den slo jeg bort). Lørdag kom uten passet, men faren min sa at Posten ikke jobbet på lørdager. Besynderlig, tenkte jeg. Nå var jeg sikker på at det var min feil. Jeg hadde skrevet navnet til faren min (jeg turte ikke å skrive mitt eget navn, i tilfelle Posten ikke klarte å koble mitt navn til noe annet enn Trondheimsadressen) i feil rekkefølge i henhold til det som stod på postkassen. Jeg visste at jeg skulle ha skrevet leilighetsnummeret. Mandag kom, men ikke passet. Det samme gjorde tirsdag. Jeg ringte til Kua for å si ifra. Hun ble helt fra seg, for om brevet ikke hadde kommet frem til meg, så måtte det i hvert fall ha kommet i retur til henne. Men det hadde det ikke. Hun forsikret meg om at det skulle komme i morgen, men det hørtes ut som om hun prøvde å overbevise seg selv. Vel hjemme fikk jeg beskjed av faren min at om hvis passet ikke kom neste dag, måtte jeg skaffe meg nødpass. Jeg nikket bare stumt.
Onsdag kom. Klokken 15.00 sendte jeg moren min for å sjekke posten. Hun kom tilbake uten de gode nyhetene. Jeg visste at det ikke kunne utsettes lenger. Jeg måtte skaffe meg nødpass. Jeg forbannet meg selv og Posten. Kvelden kom og jeg stirret på TV-skjermen uten å vite hva som gikk. Alt jeg kunne tenkte på var et jeg hadde mistet både passet og nøkkelen min. Hadde jeg bare skaffet med nødpass, ville jeg fortsatt hatt passet, selv om det var i Trondheim, og nøkkelen, som jeg kunne se for meg var i andres hender.
Noen ringte på døren vår. Faren min åpnet. Det var naboen. Hun hadde fått et brev som så ut til å være adressert til oss. Adrenalinet pumpet i kroppen min og jeg løp ut på gangen. Jeg kjente straks igjen Kuas håndskrift og rev brevet ut av hendene på faren min i vill jubel. Inni konvolutten var passet og nøkkelen. Jeg delte den gode nyheten med Kua, som svarte: Hallelujah.
Ja, et var litt av en historie, som forsåvidt kunne ha blitt utelatt. Jeg fikk jo dratt til Roma, og det er sikkert mange som glemmer igjen passet når de pakker, men hadde det ikke vært for Kua, hadde jeg måttet dra med nødpass.
I juleferien var jeg på kino tre ganger, og med tanke på at juleferien min varte i en måned, ble det ganske mange kinoturer til sammen. I sommer dro jeg på kino én gang, og da så jeg ikke Eclipse, som noen kanskje tror, men Inception med Leonardo DiCaprio med fler. Jeg må si at den var overraskende bra. Ikke det at jeg trodde at den skulle være dårlig, men jeg fikk litt Matrix-vibber da jeg leste hva den handlet om. Siden jeg er meg, dukket det opp et par spørsmål som ting jeg ikke skjønte med konseptet om drømmen i drømmen i drømmen i osv... Men alt i alt, en meget kul film, som jeg anbefaler på det varmeste. Og Matrix-vibbene forsvant.