Jeg innså at det kan virke som om jeg snakker om noe helt annet enn det jeg prøver å få frem. La meg gjøre det klinkende klart: jeg har verken fått meg kjæreste eller blitt forelsket. Phew, crisis averted. Nei, folkens, jeg har klart å gradere til grønt belte i kampsporten som jeg holder på med. Jeg kan huske hvor usannsynlig det virket at jeg i det hele tatt skulle klare oransje belte for knappe to år siden. Alle var så store og sterke, og det virket som om de hadde peiling på det de drev med. Jeg virret bare rundt og skjønte ikke hvordan jeg skulle få til teknikkene som alle tok så lett.
Jeg er ikke noe naturtalent når det kommer til... vel, det meste. Jeg begynte med kampsport med noe motvilje. Det virker kanskje ikke slik, men jeg er ikke så fan av å skade andre mennesker. Det lever en liten pasifist i meg som kommer frem når jeg minst trenger det. Jeg slet med alt, bortsett fra teorien (sjokk), men likevel klarte jeg meg gjennom gulgradering.
Jeg følte meg enda mer inkompetent da vi kom til oransje pensum. Jeg ble gul og blå på hver trening, og alle var større og tyngre enn meg (i hvert fall guttene). Noen av jentene falt fra da de innså at det begynte å gå hardt for seg. Jeg syntes ikke det var så morsomt selv. Men det gode miljøet og de meget engasjerte instruktørene holdt meg gående. Jeg husker det var en som sa til meg at han visste jeg hadde det i meg. Jeg trodde ikke på ham, men det var jo hyggelig av ham å muntre meg opp.
Månedene gikk og jeg klarte, på et mirakuløst vis å komme meg gjennom oransje-gradering, dog med større vanskeligheter. Jeg kunne teorien, men slet med å gjennomføre det i praksis. Det var en modningssak, sa de. Nok en gang valgte jeg å tro at det heller var jeg som ikke passet til kampsporten.
Grønt belte var neste. I tre måneder trente vi intenst. Hodet mitt var stappfullt av teknikker, og jeg fikk ikke til noen ting. Jeg stakk av til Brasil i tre uker, og da jeg kom tilbake var det gradering. Det kom ikke på tale at jeg skulle gradere meg til sommeren. Jeg hadde strøket med glans.
Sommeren kom og sommeren gikk. Jeg fikk ikke trent på noen teknikker, og da jeg kom tilbake til Trønderstaden, var jeg meget rusten. Heldigvis begynte vi på nytt, og fokuserte på alle beltene. Men plutselig følte jeg at jeg ikke fikk til noen ting. Ikke engang gult, som jeg hadde holdt på med i over et år. Jeg mistet hodet på trening og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.
Graderingsdatoen var satt, og siden jeg var usikker på absolutt alle teknikker, valgte jeg å ikke gradere meg dette semesteret heller. En liten del av hjernen min skrek at jeg ikke måtte gi opp før jeg hadde prøvd, men jeg hadde ikke kontroll over noen av teknikkene. Fristen for å melde seg opp til gradering nærmet seg, og jeg var fortsatt sikker på at jeg hadde tatt den riktige avgjørelsen. Men jeg kunne ikke ignorere stemmen som sa at jeg måtte prøve.
Jeg vet ikke helt hva det var. Lørdagen før fristen gikk ut melde jeg meg opp til grønngradering. Selvsagt angret jeg med en gang, men nå var det gjort. Det var bare å få trent så mye som mulig de neste ukene, og deretter gjøre mitt beste. Jeg trente og trente, knotet og knotet, og følte at jeg ble marginalt bedre. Plutselig var ikke de gule teknikkene så ille, og noen av de oransje var direkte kule. De grønne knotet jeg fortsatt litt med, men i tre av fem tilfeller fikk jeg det til OK.
På graderingsdagen angret jeg skikkelig. Jeg hadde lyst til å løpe hjem og legge meg i fosterstilling. Men det var for sent. Jeg slet meg gjennom graderingen og overlevde. Jeg forstuet fingeren, begynte å blø og fikk lufta slått ut av meg ved flere anledninger, men jeg gav meg ikke.
HOLY CANNOLI, JEG ER GRØNN!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar