Midtveisrapport

Nå er vi i underkant av én måned unna påskeferien. Det er ikke så bra for min del. Jeg har gjort meg opp en mening om EiT, men av hensyn til gruppemedlemmene mine, har jeg ikke tenkt til å dele den med eventuelle interesserte lesere. Men den uttalelsen i seg selv sa vel nok. Vi er i alle fall snart ferdig med det faget (og de andre også, for den saks skyld), så alle rapporter og øvinger skal være ferdige ganske snart. Som etter alle andre semestre føler jeg at jeg ikke har lært en døyt. Bortsett fra å ta NMR-prøver. Og å lukke skilletrakten eller ha noe under den før jeg heller blandingen oppi. Ellers har jeg ikke lært noen ting, nei. Jo, bortsett fra å sjekke datoen for hjemreise supernøye før jeg trykker bekreft. Da har jeg lært det til neste gang. Kanskje.
Her er det snø. Det har lavet ned den siste uken, og nå ser det ut som om vi er på vei inn i februar i stedet for april. Februar som vi tenker at det burde være, ikke som det faktisk var, i alle fall her i Trønderstaden.
Som dere kan se, har det ikke skjedd noe nytt og spennende siden januar, kanskje bortsett fra at jeg har fått tak i masteroppgave. Det var én bekymring mindre. Nå må jeg få fylt opp de hersens tolv ukene med relevant praksis i arbeidslivet. Hvordan i huleste skal jeg få til det på én sommer? Trønderstaden virker som et kjedelig og depressivt sted dersom man skal bedømme ut ifra bloggen min, men det er forkjølelsen og vekten av alt arbeidet som skal unna som snakker. Jeg sitter for det meste nede i kjelleren og stirrer ut vinduet, på en betongvegg. Det eneste jeg er av natur er snøen som fester seg til betongveggen.
Fortsatt depressivt. Alt er bra, jeg er bare sliten. Det blir forhåpentligvis bedre etter at jeg har vært noen timer på laben og gjort litt greier. Note to self: lukk skilletrakten.