Bam! Så var siste semester her. Det gikk jammen fort. Nå skal jeg liksom skrive masteroppgaven min og forberede meg til arbeidslivet. Hvordan kom jeg hit? Hva skjedde med tiden? Bestemte den seg for at livet mitt var så kjedelig at den spolte frem?
Ok, så har jeg fått gjort en del i løpet av de 4,5 årene jeg har vært i Trondheim. Jeg har tatt flere mattefag enn strengt tatt nødvendig (synes nå i alle fall jeg), jeg har lært meg et nytt språk (vi sier at jeg kan spansk), jeg har grønt belte i en kamsport (og en tilhørende fatle), jeg har fått arbeidserfaring (sommeren som var, men det teller fortsatt!) og jeg har vært masse på laben (og pustet inn en del mer eller mindre giftig damp), bare for å nevne noe. Så har jeg kanskje ikke oppnådd de største målene i livet eller endret verden, men jeg synes jeg har vært flink. Jeg har modnet mer og blitt flinkere med mennesker (jeg tok til og med et fag der kommunikasjon var et hovedtema). Jeg har all grunn til å være stolt. Sier vi.
Hva har du gjort i løpet av de fem siste årene?
Siden siste innlegg har det ikke blitt så mye lab. I november klarte jeg å falle feil på trening og få skulderen ut av ledd. Heldigvis ordnet alt seg. Jeg er forsikret via klubben, romkameraten min var superhjelpsom, jeg fikk utsettelse på prosjektet og masteren, og skulderen ble brukbar igjen rett etter eksamenstiden, så jeg slapp å ha det så vondt i ferien. Så da dro jeg like godt til USA for å besøke slektningene mine.
USA, ja. Jeg dro med tanta mi, som liker å shoppe. Det er mye som er billigere i USA enn i Norge, og vi kom midt i etterjulssalget, eller hva det nå heter. Shopping er veldig greit, jeg elsker å shoppe, men ikke to ganger hver dag. Og ikke når folk tvinger meg til å prøve og kjøpe klær. eg liker shopping på mine premisser. Jeg kan takle ganske mye på mine premisser. Men det var mye som ikke skjedde på mine premisser. Det var veldig koselig å være med kusinene mine, men det jeg fikk mest ut av turen var irritasjon. Mest min egen. Og dårlig samvittighet fordi jeg burde vært hjemme med familien min. Men helst på laben for å jobbe med prosjektet.
Ja, jeg vet det; jeg klager over ferien min. Den var veldig bra. Det var bare aspekter ved det som ikke var så bra, og jeg pleier å fokusere på det negative. Som at det satt en ganske stor passajser ved siden av meg på flyet og en unge bak meg som sparket i setet mitt hele turen. Jeg skal ha at jeg er en ideell reisepartner, som ikke klager, kjefter, har en eller annen fobi for reising eller stresser unødvendig mye (ifølge meg selv). Sikkerhetskontrollen i et visst land er helt latterlig. Før vi går inn i køen var det en vakt som sjekket at navnet på billetten var det samme som det i passet, deretter er det en vakt som passer på at de i økonomiklassen ikke går i samme kø som de i business-klassen. Jeg kan skjønne at de har disse fyrene, fordi han første sørger for at de som ikke har billett ikke kommer gjennom, mens han andre hjelper handikappede og de med små barn først i køen. Så kom vi til køen, som så uendelig lang ut. Nå var det vår feil at vi hadde dårlig tid. Jeg tenkte at vi burde være på flyplassen tre timer før for å slippe å stresse over køen, men en halvtime før vi skulle boarde. 30 minutter, folkens! Så stod vi i denne hersens køen. Jeg ville ikke klage, fordi det var faktisk vår egen feil, men reisepartneren min sukket og skulte på køen. Da vi nærmet oss selve sikkerhetskontrollen var det en vakt som sjekket at vi liknet på passbildet vårt (jeg antar det, fordi vakten så på passet, deretter på personen som bar passet). Så kom vi til en vakt som sjekket at du kunne navnet ditt (han spurte om for- og etternavnet, og sammenliknet det med det som stod i passet. Tror dere ikke at jeg hadde pugget navnet i passet, enten det var mitt eller ikke?!!). Så kom vi til sikkerhetskontrollen, som var litt mer stressende enn andre flyplasser. Jeg kom gjennom, og den kvinnelige vakten visiterte meg. Deretter testet de hendene mine for narkotika (ikke tull, engang). Hun sa at det var vanlig prosedyre fordi jeg hadde posete bukser (what?!!). Da vi kom frem til flyet holdt de på å stenge dørene, men heldigvis rakk vi det. På en annen flyplass opplevde jeg den rake motsetningen. Vi kom dit kjempetidlig, og jeg gikk rett gjennom sikkerhetskontrollen uten å bli visitert eller spurt om navnet mitt. Jeg satte meg under et tre i jungelen og sov i et par timer før flyet gikk. Gjett hvilken flyplass dette var.
Nå er jeg tilbake i Trønderstaden. Jeg reistefra Texas kl.14 (lokal tid) på lørdag og ankom hybelen kl.18 i går kveld. Jeg var veldig sliten og sulten, og følte at jeg trengte å skrubbe ned hele kroppen. Så jeg spiste, dusja og la meg. Jeg sov i nesten tolv timer i strekk, og klarte å våkne av meg selv rett før kl.10 i dag. En stor bragd, synes nå jeg! Planer for resten av dagen: Tilsette siste reaktant i reaksjonen, gå hjem, lage og spise middag, ringe foreldrene mine, pusse tenner og legge meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar