Svindlet!

Jeg ba om én pose, og fikk én pose. Men oppdaget da jeg var kommet hjem at jeg hadde betalt for to. Damn you, Rema 1000!

It finally happened

Mp3-spilleren min spilte av samme sang to ganger på rad mens den var innstilt på shuffle. Jeg har ventet lenge på denne dagen og trodd at det aldri kom til å skje.

Rask oppdatering

Jeg leter fortsatt etter en jobb, holder fortsatt på å øvelseskjøre (det går merkelig nok litt fremover, selv om vi har dratt tilbake til IKEA de siste ukene, for å øve på å parkere), faren min bestemte seg for at jeg må lære meg å svømme (jeg klarer nogenlunde å holde meg flytende og i bevegelse, men jeg skjønner søren meg ikke hvordan man svømmer som en frosk). Det var vel det som var nytt.
Og siden det snart er bestemte jeg meg for å ta aftenpostens valgomat for moro skyld. Resultatet ble som følger:

?

Well, okay then.

3 grunner for at jeg ikke burde kjøre bil

1. Jeg er blant de som mener at lover og regler er til for å beskytte oss og de rundt oss. For samfunnets vel og ve mener jeg derfor at man burde følge disse lovene og reglene. Som trafikkreglene. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som enten ikke kan eller gidde å følge regler. Dette skaper usikkerhet blant andre bilister (snakker mest for meg selv her) fordi alle har sin egen oppfatning av hva som er trygt og akseptert i trafikken.

2. De fleste bilene som er på veiene i dag går enten på bensin eller diesel. Begge typer drivstoff forurenser (diesel i mindre grad, men likevel). Jeg skjønner at bil er veldig praktisk når kollektivtransportmulighetene er manglende, men vi kommer ikke bort ifra at det ikke er sunt for miljøet. Og jeg vil helst ikke bli strandet midt i ingenmannsland fordi jeg har glemt å lade el-bilen.

3. I can't drive for shit.

Siste innspurt

Vi har kommet til innspurten dere; det er kun få dager igjen til oppgaven skal leveres og jeg skal flytte ut av lesesalen. Jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye over hva som skjer etter neste uke; jeg har vært opptatt med å skrive, rette og lage figurer. Oppgaven går gjennom sluttfasen nå (heldigvis), og på onsdag bør den være ferdig.
Samtidig som jeg skriver på oppgaven driver jeg også og pakker. Jeg har kommet frem til at jeg har mange ting. Det er utrolig hvor rotete det kan bli mens man rydder. Ting bare dukker opp fra ingensteds, og jeg aner ikke hvor jeg skal putte dem. I dag fant jeg det stripete skjerfet som jeg trodde jeg gikk tapt i juleferien. Jeg trodde nesten det lå igjen over Atlanterhavet, men det var altså øverst i skapet sammen med sengetøyet. Og jeg som har spurt alle jeg kjenner om de har sett det.
For noen uker siden gikk jeg til IKEA for å kjøpe flytteesker. Jeg tenkte, ut ifra målene, at jeg kunne ta dem under armen. Men da jeg kom dit så jeg at IKEA hadde designet dem slik at de var for brede til å ha under armen. Det tar omtrent en halvtime å gå til IKEA, og jeg hadde ikke lyst til å bære noe i en ubehagelig stilling mens jeg gikk, men når jeg først var der, føltes det litt bortkastet å ikke kjøpe noe. Så da kjøpte jeg to esker og bar dem hjem. Det var en fin, men ubehagelig tur. Det blåste, og vinden tok tak i eskene og gjorde turen enda mer ubehagelig. Men det var en fin tur. To esker er ikke nok når man skal flytte fra hybelen etter fem år. Jeg fylte dem ganske raskt, og det var fortsatt veldig mye som måtte pakkes ned. Problemet var at jeg ikke hadde lyst eller tid til å ta turen til IKEA en gang til (kanskje til og med to ganger). Så da funderte jeg i et par uker, og kom frem til at jeg skulle ta turen denne helgen og ta bussen hjem. Heldigvis var romkameraten min så grei at hun dro dit og kjøpte fire flytteesker til meg. Det må nevnes at hun hadde tilgang på bil og skulle til IKEA i utgangspunktet, men det var fortsatt veldig hyggelig av henne å kjøpte eskene for meg, slik at jeg slapp å styre med det. Så denne helgen har jeg jobbet og pakket. Hurra!
Alt hadde vært fryd og gammen hadde det ikke vært for denne helsikens hosten som jeg har pådratt meg. Selvfølgelig må jeg fortelle hele historien. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg har pådratt meg hosten, men jeg kan fortelle hele hendelsesforløpet slik at leserne kan hjelpe meg med å finne det ut. På søndag dro jeg til en venninne som holdt på med siste finpuss av oppgaven samtidig som hun skulle pakke til en tur. Jeg hjalp henne med pakkingen, for det så ut som om hun var oppslukt av å skrive. Jeg var oppe i boden for å se etter sekken hennes (jeg endte opp i feil bod, men det er en annen, muligens mindre relevant historie). Etter seks timer hos venninnen min gikk jeg hjem. Neste dag var jeg på middag med vennegjengen min og gikk hjem i litt duskregn. Alt virket fortsatt normalt. På tirsdag var jeg på avslutningsmiddag med forskningsgruppen min. Vertene har en katt, og jeg merket at jeg hostet litt mer enn vanlig. Jeg har mistenkt at jeg er allergisk mot katter før, men symptomene var litt mer ekstreme da; denne gangen ble jeg ikke tett i nesen; det klødde ikke i øynene, og jeg hadde ikke store problemer med å puste. Det var bare hostingen, og jeg mente at jeg hadde plagdes av det i et par dager allerede. Jeg våknet på onsdag med hoste og noe pusteproblemer. Pusteproblemene har blitt bedre, men jeg hoster fortsatt, og det surkler i brystet. Hostekulene er ekstreme (synes i alle fall jeg); de kommer noen ganger ut av det blå. Jeg har ikke feber og er ikke tett i nesen; det er bare denne hersens hosten som gjør at jeg kvier meg for å være på lesesalen. Jeg vet ikke hva den kommer av, og aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt den.
Ellers er hverdagen ikke så verst. Jeg stresser ikke like mye med innspurten som jeg burde; det er mest pakkingen og vaskingen av hybelen som plager meg. Og hostingen, selvfølgelig. Jeg vurderer å kjøpe hostesaft for å få sove om nettene. Jeg håper alle har en fin sommer! Nyt været!

Redd stumpene!

Nå er det på tide å redde stumpene. Jeg leverte nettopp førsteutkastet av masteroppgaven min til veilederen, og nå håper jeg på det beste. eg håper egentlig at jeg får det tilbake fullt av skriblerier om at det og det må forbedres, at teoridelen er mangelfull, og at diskusjonen er for overfladisk. Er det kanskje litt mye å be om at veilederen min skal diktere det jeg skal skrive? Jeg prøver så godt jeg kan å være flink, men disiplinen forsvant da vi entret juni. Men nå har jeg i alle fall bestemt meg for å gjøre en real innsats for å redde stumpene.
Akkurat nå befinner jeg meg på lesesalen, som er nesten helt tom, bortsett fra oss (vi?) som fortsatt skriver, og de (dem?) som rydder. Og de rydder høylydt. For all del, de må få lov til å rydde pulten sin, men jeg må også få lov til å klage på at jeg blir distrahert av ryddingen deres.
De siste dagene har jeg tilbrakt hjemme, vekselvis i senga og i sovestolen. Jeg har sittet så mye at da jeg skulle gå litt i går, fikk jeg vondt i knærne. Eller er det fordi jeg liker å sitte med bena i kors? Uansett har jeg klart å komme meg på skolen og levert førsteutkast. Jeg har aldri vært i Trønderstaden til så langt ut i juni måned før. Det er så tomt her, og på kvelden virker det som en spøkelsesby. Jeg var hos en venninne i går til ganske sent, og da jeg gikk hjemover, var det nesten uhyggelig. Effekten bel forsterket av at det fortsatt var helt lyst ute. Det blir ikke mørkt her i Trønderstaden på sommeren, så vi vet ikke når vi skal legge oss. Jeg la meg halv fire, da det var i ferd med å bli lysere igjen (ikke det at det var mørkt til å begynne  med).
Jeg gleder meg ikke til å bli ferdig. Ikke det at jeg ikke blir glad for å levere masteroppgaven og få den ut av verdenen, men jeg gruer meg til det som kommer etter det. Nå er barndommen definitivt over. Ingen flere lærere, veiledere, noen som kan gi deg råd om hva du skal gjøre. Når jeg er ferdig her, skal jeg ta mine egne valg og stå for dem. Jeg skal være den som veileder andre og skjønne hva jeg snakker om. Huff, flaks at jeg har en uke igjen.

Jeopardy

Spørsmålet er: Hvorfor ødelegger jeg for meg selv? Oppgaven skal inn om to uker, og jeg klarer ikke å få meg selv til å stresse. Jeg klarer ikke å jobbe. Jeg klarer ikke engang å stå opp til anstendig tid. Jeg har unnskyldninger på unnskyldninger for hvorfor det går så sakte, men faktum er at jeg må levere noe jeg ikke har klart å produsere. Og jeg har ikke klart å produsere det fordi jeg ikke har jobbet med det. Jeg gjentar: Hvorfor ødelegger jeg for meg selv? Det føles ut som om jeg sitter i en lekk båt og øser og øser, mens båten synker sakte, men sikkert. 27. juni er fristen. 27. juni kommer jeg til å drukne.
Jeg er klar over at det er flere enn jeg som stresser. Det skulle forundre meg om det finnes noen masterstudenter der ute som ikke stresser de siste ukene før de skal levere oppgaven. Men tro meg når jeg sier: Jeg har ingenting.
27. juni, dere.